Mest sannsynlig Cannubi råstoff. En god del flakete bunnfall. Relativt kort og tørr kork, bare litt gjennomtrukket, smuldrer lett, men kom ut i store deler. Dobbeltdekantert.
Mørk rød, lys pluss, bred orange kant, et silkeaktig preg, klar.
Stor og kompleks nese med rik nebbioloparfyme. Svak sødme. Ren og dyp. Rød frukt med modne kirsebær og litt bringebær. Roseblader og lett voksaktig kanting. Åpen fra første stund. Med litt luft trekker den i noe strammere stil. Tjære og tørr jord. Med litt fart på glasset får jeg et kort innsyn i en fantastisk candyfrukt. En gang til, og en til… klarer ikke slutte :)
Middels munn, stor struktur med mye fine tanniner og tydelig syre som har rullet seg inn i frukten. Saftig munnfølelse. Litt lysere frukt enn ventet utfra nesen, men i godt hold og helt uten sødmen som lekte i nesen. En blanding av lyse kirsebær og rips, modne sådanne. Balansert, og som en barolo skal være, passe tøff. Steinmineralitet. Lang og ganske tørr avslutning med en god slump frukt.
En meget bra gammel vin, yngre i uttrykket enn de fleste på denne alderen. Ingen antydning til buljong, ikke engang det tidligere stadiet maskulin kjøttkraft. Rettelse, etter en time er det et lite viff, men det er alt. Falsk flaske? Nei. Jeg har aldri smakt Carretta før, men den følger kartet til de fleste gode og gamle nebbiolo jeg har drukket. Det er rett og slett en drue som lagrer meget godt når den får rett utgangspunkt. Og når den er lagret kjølig og stabilt, som jeg vil tro denne er. Generelt foretrekker jeg nebbiolo fra de nordlige områdene som Gattinara, eller Barbaresco, fremfor Barolo. Denne var en middelvei, med lett eleganse i tøffheten. Moden Nebbiolo er fantastisk.
Juleferien er begynt. 16 dager fri. Dette er en god start, som snart får følge av en risotto laget på kraft av lammebog og tørkede traktkantareller. Når fruen er på Værtshuset Bærums Verk med en venninde danser rotta på bordet.
