1958 Gattinara, Luigi Nervi

Inspirert av Winemakers med Nervi på onsdag, ville jeg smake en av forfedrene for å se linjer, om de er der.

Rødlig cognac, lys, klar. 

Forsiktig nese, men helt ren fra start. En touch av rød bringebær candy svever i utkanten. Litt gammelt løv, og antydning til gammelt fat. 

Frisk munn med pent fragmentert syre. Tanninene går nesten i ett med syren, finkornet, nedslepet og klart tilstede. Bak er en sjenert, men klar og elegant frukt som nesten slipper taket i det røde. Svak bitterhet i en meget lang avslutning. Der frukten en gang først var fyldig, så balanserte strukturen, er balansen i dag litt på den syrligtørre siden. 

Som så mange andre -58 fra Nervi er det ikke buljong eller eddik. Den bare svinner sakte hen. Utrolig med tanke på den bittelille korken, halv lengde av dagens. Kanskje den mindre diameteren har noe for seg? Lillesøster til de fantastiske riservaene, slankere, ennå mer feminin. Ballerinaen blekner. Er dette Molsino om 50 år? Eller den litt tøffere Valferana? Tror mest Molsino. De er begge meget gode, men 50 år …. , det får jeg aldri vite.

Alle disse notatene var tatt rett fra åpning og den første halve timen. Nå etter en time har den strukket på kroppen. Frukten er tydeligere og mørkere. Nesen større og legger til tjære og sorte kirsebær. 

Vi snakker tillært nytelse på denne typen viner. Jeg tror mange ville ha godt av å bruke penger på å smake gamle viner, for bedre å forstå de unge. Vi bruker store penger på å reise til produsentene for å smake stort sett juice. Ikke glem å bruke like mye på godt modne viner. God start på helgen !

2000 Fuori dal tempo Oslavje, Radikon

Lett mørk orange, lys, krystall med ørlite svevestøv etter en tørr kork som satt hardt.

Stor nese, konsentrert blanding av tørket og frisk aprikos. Dyp deilig candy. Åhh det er lekkert. Friskt høstløv og steinmineralitet. Med tid kommer både nytrukket Assam te og et lett maskulint preg. Meget kompleks.

Stor munn. Den samme frukten råder her, men noe mer tilbakeholden. Frisk. Perfekt struktur balanserer. Meget fine tanniner, lekende syre og lett salt mineralitet. Intens vin. Den varer nesten evig. Frisk aprikosfrukt leker med syre mot et pent tørt bakteppe i flere minutter.  

Forrige flaske for rundt et år siden var ikke så god. Der kom alkoholen på 14% igjennom og gjorde den litt kladdete. Det er ikke tilfellet her. Dette må være den beste orangevinen jeg har smakt, og den kommer meget langt opp totalt sett. Når herrens korrekturlakk faller utenfor vinduet, og når september kom og Stanko stilt gikk ombord, hans livbåt ble låra i seks fot med jord, da er det passe å nyte denne fantasktiske vinen.

2013 Brosseau Chalone Chardonnay, Copain

Gullgul, lys pluss, krystallklar.

Stor, frisk nese. Kraftig og ikke helt behagelig moden pære i starten. Diskret floralitet. Etter en liten time reduseres pæren og tilbake står en nydelig ren nøytral gulfrukt med en touch av pære bak. Floraliteten fortsetter.

Stor, frisk munn. Fyldig og kjølig frukt, viskøs og glatt. Ren, lekker og nøytral gul frukt. Nydelig fragmentert syre, nesten som finkornete tanniner i gammel nebbe, tørrer lekkert sammen med lys steinmineralitet. Balansert på den tørre siden. Lang kriblende avslutning.

Dette er godt, og i tråd med det nye vin-California. For meg et godt alternativ til Puligny-Montrachet 1ere til kontemplasjon på baktrappen i Vassfaret, uten sammenlikning forøvrig.

En artig sak med denne er at Chalon appellasjonen var den som brakte frem druene til chardonnay sensasjonen i Paris i 1976, i følge Copain. 2013 er en meget bra årgang.

2006 Crozes Hermitage, Alain Graillot

Trodde jeg tok ut La Guiraude, men det var standarden. Halvmørkt i kjelleren. Luftet i karaffel 3 timer.

Mørk rød, dyp minus og krystallklar. 

Stor nese med konsentrert, frisk og dyp frukt av modne syrlige bjørnebær. Etterhvert også nydelig krekling og lett fruktsødme. Kaldt bål og timian. Begynnende animalsk preg med ustekt bacon. En touch av fat. Nydelig kompleks nese.

Sedvanlig elegant og ren munn. Konsentrert og kjølig frukt, også her bjørnebær blandet med krekling. God syre, fine og en tanke tørre tanniner. Pent balansert. Krekling og tørring følger med veldig lenge.

Jeg pleier å si at standarden er grei fra 7-8 år og La Guiraude fra 10-12 år. Denne har ved 10 år fortsatt ungdommeligheten inntakt, og substans nok til å utvikles videre i mange år.

2011 Blanc de noirs brut, Schramsberg Vineyards, California

89% PN, 11% C fra et utvalg vinmarker.

Julekule matt gull, lys pluss, klar. Små rolige bobler.

Litt gjerrig nese fra start, bare en touch av ingefær. Så fyldig moden sitrus med hint av modne markjordbær. Lett toast.

Ekspansiv mousse, opp som en løve ned som en skinnfell. Stor syre (britene ville kalt den tart) og mineralitet med tydelig bitterhet. Moden sitron og syrlige epler i en pen frukt. God konsentrasjon og fin balanse, deilig på den tørre siden i et lett fyldig og kremete oppsett. Lang ettersmak.

Schramsberg påstår at de slapp den første sprudlende BdN i USA i 1967. Meget behagelige 11,8% alkohol. Dette var en positiv overraskelse. Champagne må se opp. Både Italia, UK og USA servert sprudlende viner som er fullgode erstatninger. De har kanskje ikke toppene foreløpig, men du verden for noen charmerende viner av høy kvalitet de lager.

2014 Heimbourg Pinot Noir, Zind-Humbrecht

Nydelig mørk rød med skjær av rosa, lys pluss, klar.

Stor nese, mørke kirsebær, kirsebærstein kjerne, bringebærcandy, saftig, dyp frukt. Lett slør av godt intergrert fat. 

Middels munn, saftig kirsebærfrukt, delikate fine tanniner, god syre som vokser i munnen. Balansert, konsentrert, frisk og stram. Stor frukt av mørke syrlige kirsebær. Deilig tørr munn, og meget lang og intens avslutning.

Heimbourg vinmarken ligger nær Brand og gir både riesling og pinot noir. 18 måneder i barrique som er 3 år eller eldre er perfekt, likeså alkohol på bare 12 %. Jeg har lenge vært fan av Z-H, men dette er den første røde såvidt jeg husker. En vin til å nyte nå i all sin fruktighet, eller legge ned som Z-H anbefaler (2018-2029) Veldig bra !

1999 La Guiraude Crozes-Hermitage, Alain Graillot (magnum)

Rød, tett, mørk minus, litt skyet av meget fint bunnfall idag. Hoveddelen av flasken ble drukket i går. Har stått i åpnen karaffel.

Elegant og kompleks rhone-nese. Konsentrert frukt av krekling, blåbær og bjørnebær, med en bakstreng som nærmer seg syrlige kirsebær. Nydelig miks. Røkt bacon, bålplass, animalitet. I går til maten var det lett å kjenne at animaliteten er i form av rypekjøtt.

Meget elegant og middels munn. Konsentrert og syrlig rødfrukt, her mest bjørnebær og syrlige kirsebær. Meget fine tanniner tørrer pent, stor og rolig syre balanserer all frukten. Lekker og sømløs vin, så rik, men allikevel så elegant. Meget bra laget. Lang og svakt syrlig avslutning. Til tross for begynnende tegn på modning er denne på et tidlig stadium. Takler lett 10 år til.

At noen valgte å selge to magnum av denne på siste auksjon på Vinmonopolet er en lykke for meg. Jeg hadde bare tilbake til 2004 i kjelleren.

2002 Pommard, Nicolas Rossignol

Rød med lett orangepreg. Lys pluss og klar.

Middels pluss nese rett fra åpning. Dyp og rød candyfrukt mot modne hagebringebær, og et streif av vanilje. En liten sødme i frukten. Regelrett lekker nese. Med litt luft trekker frukten nærmere mørke modne kirsebær i tillegg til bringebær.

Middels munn. Stram med pen struktur. Tanninene er tydelige, bitre og finkornete. Syren frisk og leker utover. Konsentrert, ren og slank frukt føles som om den er integrert i strukturen, kikker frem på tusen steder. Avslutningen er middels lang og det bitre fra tanninene kommer litt for tydelig frem.

Synd med tanninene. Ikke første gang de ødelegger en ellers nydelig vin. Jeg liker tanniner, men de skal bidra, ikke ødelegge for resten. Hva gjorde Rossignol feil her? Hele klaser uten nødvendig modning? Den var så god når den kom at jeg kjøpte en kasse, måtte til Bergen for å få tak i den. Fire igjen nå. De siste gangene har jeg servert den til middager med gjester. Husker at jeg ikke har vært fornøyd, men har ikke tatt notater.

De fire skal få ligge endel år. Ingen glede å drikke denne nå. Kanskje tanninene brytes ned før frukten forlater flasken. 

Le Benjamin i Oslo, suverent brasserie

Dette er nok mitt favoritt spisested i Oslo. Det er koselig, det er ujålete med store smaker, akkurat som et fransk brasserie skal være. Ikke minst er det et meget hyggelig vertskap.

Vi startet med en meget god Mersault fra Comtes Lafon. For en intensitet og konsentrasjon. Vibrant levende.

Til Mersault'en fikk vi margbein med salsa verde og ansjos. Dette er lekkert, smakene smyger seg rundt deg. Jeg har aldri tørket beinpiper så nøye med toast før.

Til hovedretten en produsent jeg er meget glad i, Ganevat fra Jura.

Denne fra 2005, tilgjengelig på polet, er en blanding av tre røde druer. Smal, konsentrert, elegant, herlig struktur.

Hovedretten var kalvespyd bekledd med brissel, nyre og lever. Sautert spinat og potetpuré. Nydelig stekesjy til. Brasserie på sitt beste. Innmat regjerer !

Kremete og smakfull potetpuré.

Le Benjamin ligger nederst på Grünerløkka, rett over elven fra Jakobs kirke. Et annet stort pluss er at den fantastiske nye vinbaren Territoriet ligger rett rundt hjørnet i Markveien, og Dr. Kneips vinbar ligger ikke langt ovenfor Territoriet igjen.

Husk å bestille bord, men om du er forbi så hender det at det er ledig i baren. En løksuppe der er ikke å forakte.

Pjoltergeist i Oslo, fantastiske smaker

Torsdag denne uken fikk jeg omsider planlagt meg en middag på Pjoltergeist. Det har strømmet inn positive meldinger om dette spesielle stedet i den fortsatt rimelig obskure plassen Rostedsgate i Oslo.

Chef Atli Mar Yngvasson hadde komponert en spesiell meny, og hvilke smaker vi fikk stifte bekjentskap med. Hovedsaklig sjømat, men også kjøtt. Jeg var litt for ivrig på maten i starten, så bilder av de nydelige baconsvorene med passende dip, og den fantastiske kimchien finnes ikke. Kimchi, gjæret grønnsaksuppe var utrolig frisk, hadde god chilisnert og en fantstisk sylighet. Sommelier Sverre Bøyum var tett inne i vinvalgene, som traff perfekt.

Egon Müller sin 2008 riesling spätlese var det "tørre" valget til de første rettene. 

Noriruller med hummer og kongekrabbe. For en konsistens, myk, saftig, og hvilken smak. Dette er stort.

Kamskjell og kråkebolle med söl, en type tang. En utrolig vakker rett, hvor smakene overgår utseende. Kråkebollens nesten tomataktige intense fylde matcher perfekt kamskjellets delikate fete sødme og tangens nær tobakkliknende bidrag.

Julian Haart sin riesling Piesporter følger Egon Muller. Vakker moselnese og stor eleganse.

Akkarsalat med grønnsaker. Akkurat passe tygg uten å være seig, og med fantastiske smaker.

Fritert akkar med söl-remulade var kjempesnadder.

Her gikk smaksløkene bananas. Konsistens, lukt, smak. Kongekrabbe med blomkålpuré og wonton chips.

Neste ut var skrei med vintertrøffel og savoykål. Nok en gang fantastiske smaker, perfekt tilbredt. Flakete skrei og kål med akkurat passe tygg.

Til skreien drakk vi Schiste fra Ganevat. Den trenger luft og blir fantastisk.

Cornas til kommende kjøttrett, 2009 fra Allemand. Strålende vin.

En liten hvilerett kalte Atli det. Iberico svinenakke i sprø salat. Yummie.

Entrecote ble servert med hele småpoteter. Potetene hadde nok vært kjølige og regnet til en annen rett. Poteter som varmes opp smaker ikke godt. Kjøttet derimot, med en bernaise-liknende saus var nydelig.

Vi avsluttet med fire oster, fulgt av to passende viner. Da var kvelden så sen at jeg måtte forlate åstedet for å rekke siste buss hjem.

Oppsummert, kjempehyggelig, kjempegodt, fullt hus, god musikk, fantastiske smaker og en kontroll på varmebehandling av råvarer som jeg ikke har opplevet før. Jeg kommer snart igjen !

1958 Gattinara Spanna, Luigi Nervi

Rød med stor overgang mot lys whiskey og et orange drag. Lys og klar.

Middels nese med kaffe og krem først. Så etter noen minutter en mer maskulin dreining til gammel tjærebredd vegg med noe kaffe og små rester av rødfrukt bak. Etter 15 minutter kommer uparfymert pipetobakk smygende og etter nær en time har florale toner erstattet kaffen. Etterhvert en kompleks og lett maskulin nese. Nydelig.

Middels munn. Meget elegant med fin struktur, tanninene er meget finkornete, syren leken. Syrlige kirsebær ligger fremst, et steinmineralsk preg ligger bak og et lite viff av kaffe svever over. Etter et kvarter er det en vakker liten sødme i frukten. Tørrer lekkert. Balansert, og avslutningen er meget lang.

Nebbiolo sin ballerina, Nervi i 1958. Dette er standardvinen, ingen riserva. Kraft og utholdenhet og stor eleganse. Perfekt gammel nebbe, perfekt flaske. Korken er et kapittel for seg, såvidt den fyller flasketuten og så kort som bare gamle nebber kan overleve. Ingen behov for Durand her.

2002 Barolo Vigna Rionda Riserva, Massolino

Mørk rød, lys pluss, klar og vakkert silkete.

Middels nese med blomster, voks, tjære, te og mørke og modne kirsebær med candypreg.
Middels munn, slank og meget frisk syrlig frukt av lyserøde og umodne kirsebær. Finkornete, tørre og bitre tanniner. Balansert og den sitter rimelig lenge. Kirsebærkjerner og bitterhet i avslutningen. 

Den bærer preg av årgangen. Rimelig spartansk, minner mest om Grivot sine burgundere på tidlig 2000-tall. Meget ungdommelig og lite utviklet. Den var ment til pappardelle med oksehaleragu i morgen, ble litt usikker nå. Får se hvordan den utvikler seg.

2011 Barbera Cascina Francia, Giacomo Conterno

Mørk rød mot lilla, tett, antatt klar. Stor nese, trang, ung, rå og konsentrert frukt. Får en følelse av isfjell, at det ligger en voldsom frukt under og venter. Mørke modne moreller, mørke kirsebær, krekling og blåbær. Mont Blanc blekk. Rik munn. Voldsom, konsentrert og kjølig frukt, nydelig struktur, tørrer lekkert utover. Balansert og frisk i all sin velde. Kraftig uttrekk, sitter i munnen i en meget lang avslutning. Fine tanniner som tydelig viser sin tilstedeværelse, syren leker og gjør at dette ikke blir tungt og kladdete. En spennede barbera, annerledes enn det meste annet, kanskje bortsett fra Roberto Voerzio sin dell’Annunziata. Tydeligere fat hos Voerzio. Utover det så er en kraftig syrah nærliggende. Det blir spennende å følge denne, og søsteren Cerretta fremover. Den er åpen og givende nok til å drikkes nå, men bør få flere år. Jeg ser for meg gryter nå og viltmiddager om 10 år.

1958 Barolo, Carretta

Mest sannsynlig Cannubi råstoff. En god del flakete bunnfall. Relativt kort og tørr kork, bare litt gjennomtrukket, smuldrer lett, men kom ut i store deler. Dobbeltdekantert.

Mørk rød, lys pluss, bred orange kant, et silkeaktig preg, klar.

Stor og kompleks nese med rik nebbioloparfyme. Svak sødme. Ren og dyp. Rød frukt med modne kirsebær og litt bringebær. Roseblader og lett voksaktig kanting. Åpen fra første stund. Med litt luft trekker den i noe strammere stil. Tjære og tørr jord. Med litt fart på glasset får jeg et kort innsyn i en fantastisk candyfrukt. En gang til, og en til… klarer ikke slutte :)

Middels munn, stor struktur med mye fine tanniner og tydelig syre som har rullet seg inn i frukten. Saftig munnfølelse. Litt lysere frukt enn ventet utfra nesen, men i godt hold og helt uten sødmen som lekte i nesen. En blanding av lyse kirsebær og rips, modne sådanne. Balansert, og som en barolo skal være, passe tøff. Steinmineralitet. Lang og ganske tørr avslutning med en god slump frukt.

En meget bra gammel vin, yngre i uttrykket enn de fleste på denne alderen. Ingen antydning til buljong, ikke engang det tidligere stadiet maskulin kjøttkraft. Rettelse, etter en time er det et lite viff, men det er alt. Falsk flaske? Nei. Jeg har aldri smakt Carretta før, men den følger kartet til de fleste gode og gamle nebbiolo jeg har drukket. Det er rett og slett en drue som lagrer meget godt når den får rett utgangspunkt. Og når den er lagret kjølig og stabilt, som jeg vil tro denne er. Generelt foretrekker jeg nebbiolo fra de nordlige områdene som Gattinara, eller Barbaresco, fremfor Barolo. Denne var en middelvei, med lett eleganse i tøffheten. Moden Nebbiolo er fantastisk. 

Juleferien er begynt. 16 dager fri. Dette er en god start, som snart får følge av en risotto laget på kraft av lammebog og tørkede traktkantareller. Når fruen er på Værtshuset Bærums Verk med en venninde danser rotta på bordet.

1985 Kopke Vintage Port

Mørk rød med begynnende brunorange glød. Lys pluss og klar. Uvanlig lys vintage. Konsentrert og kompleks nese med kirsebærlikør, støvete fatvanilje, ungt treverk av eik, kjerner, mørk sjokolade, mint. Stor munn, søt fløyel, modne mørke kirsebær, Calabria lakris. Stor struktur med god syre og tørre og fine tanniner. Meget konsentrert og ungdommelig. Den blir hengende i munnen meget lenge. Kanskje litt enkel i munnen. Søtt og tørt. Den burde ha ligget et eller to tiår til, men får nå være følge til Colston Basset Stilton, fikener og dadler.

1995 Vigneti Caggiole Alte, Vino Nobile di Montepulciano, Poliziano

Mørk rød kjerne med overtagende orange, dyp minus, klar.

Middels pluss nese. Ren, mørk og frisk frukt kantet med høstens blader som nettopp har truffet bakken. Et drag mot røyk og tjære.

Middels munn, mørk ren kirsebærfrukt, fine tanniner tørrer på grensen til for mye, god syre. Stram og balansert på den tørre siden. Litt kjernebitterhet. Lang, meget lang. Kjølig og relativt ungt uttrykk. En strålende vin som ikke viser alderen.

Denne ble det kjøpt noen av i en lott på vinauksjon hos München for etpar år siden, på innfall. Kan ikke huske at det var nevnt Poliziano. Kjøpte moden nobile for nesten ingenting. Etiketten har ikke et ord, bare kapseletiketten sier at den er flasket av Poliziano. Jeg finner ikke noe på nett. Noen som vet noe om den?

2004 Chassagne-Montrachet Vielles Vignes, René Lequin-Colin

Nydelig mørk rød, lys pluss og klar.

Diskret nese. Meget elegant, ren, stram og moden bringebærfrukt. Et lite viff av vaskepulver blandet med nesle kommer inn fra siden, og blir der.

Middels pluss munn. Konsentrert frukt som på nesen, samt litt modne, lyse kirsebær. Masse finkornete tanniner tørrer tydelig. God syre. Steinmineralitet. Balansert rett på den tørre siden. Relativt lang.

En vin med ungt uttrykk. Tanninene kan med fordel få flere år. Mineralitet og syre sørger allikevel for struktur nok. Frukten bør også holde. Ingen stor og kompleks vin, og vaskepulveret på nesen henger ved. Frukten hadde nok fortjent litt bedre vinmakerarbeid.

Den skal få prøve seg til kalv, i form av Wiener schnitzel.

2005 Coudoulet de Beaucastel

Mørk rød silke i glasset. Rett og slett vakker. Dyp minus og klar.

Middels nese, men med så innsmigrende rød candy frukt at jeg ikke får tatt første slurken. Modne og mørke kirsebær med innslag av bjørnebær. Svar sødme kanter den meget elegante frukten. Konsentrert.

Middels munn, stram med fine tanniner, ren lekker frukt av mørke kirsebær,  litt vandig smak, leskende, god syre. Tanninene er kanskje litt mye trepreget. Mineralsk, tørr og fruktig langt utover i avslutningen. Ungt preg, ingen tegn til aldring. En stram og tøff vin, med masse frukt. Akkurat hva jeg ville ha til oksehaleraguen som snart skal lages på kjøkkenet. Farge og nese matcher det meste jeg har drukket med silkefarge og den reneste modne frukt. Det er herlig da med en munn som utfordrer på en måte man ikke venter. Gi denne 10-15 år så tanninene rundes litt, så er balansen perfekt. Tror det er nok frukt til å vente. Men, skal du ha den til tøff mat så kan du styre tøflene mot kjelleren.

30% Mourvedre og Grenache, 20% Syrah og Cinsault. De 30 hektarene ligger ved nordgrensen for Chateauneuf de Papes, over veien for Beaucastel-markene. Samme geologiske forhold. Hver drue holdes separat til etter malo. Miksen får 6 måneder i foudres før flasking.

Dette var bra!