SN: 1995 Achleiten Grüner Veltliner Smaragd, Domaine Wachau

The striking emerald lizard that suns itself on the dry stone terrace walls of the Wachau is the patron of this wine category.  Dry, concentrated, complex wines of unique Wachau finesse, a minimum alcohol content of 12.5%, and tremendous aging potential are the attributes of Smaragd wines.  A mature Smaragd is not only a noble accompaniment to grand cuisine, but also a wine for special occasions or meditative hours.

Lys gull, klar, litt viskøs.

Middels nese, moden mot våt ull i starten, mineralsk av mørk stein. Svak fruktsødme, hint av hvit pepper, moden annanas og honning. Kompleks.

Middels munn, balansert med middels pluss syre. Glatt inngang, mineralitet, svakt tropisk frukt. Nydelig tørrende midtparti og avslutning. Meget lang. 

Moden, kompleks vin som vokser og strammes opp med lufting. Godt modne toner i hele bildet. Ville drukket denne nå om du har en, men den tåler flere år.

91 poeng

Kaningryte med fløtesaus

Som i alle møblerte hjem starter måltidet hos oss også med en forrett. Idag var det bresaola medbrakt fra Castell d'Arquato i Emila Romagna. Takket være min nye skjæremaskin kan vi nå lage skivene perfekte etter egen smak. Ruccola, reggiano og god olivenolje hører med.

Vinfølge til bresaolaen var Domaine Lefaive sin 2007 Puligny-Montrachet Clavoillon. En altfor ung vin, og fullstendig uten lufting, men hva gjør man med en utolmodig svoger som vinkelner :) Nydelig vin, om enn noe lukket.

Når jeg er i syd-europa liker jeg å spise kje og kanin. Når jeg skal lage mat samme sted kjøper jeg gjerne kanin og lager gryte. Det fikk jeg plutselig lyst på her hjemme også. Da må man ha en kanin.

I min lokaly Meny-butikk skapte det oppstandelse og mange usikre blikk da jeg ubesværet spurte om de kunne bestille kanin for meg. To stykker såmenn. Jeg hjalp dem på vei med å foreslå at de skulle ringe noen, og etterhvert fikk jeg bestilt.

Produsenten var Vaktelgården Sandsvær. Meget bra skulle det vise seg. En kanin veide 1,7 kilo, akkurat hva jeg trengte skulle det vise seg. Masse nydelig kjøtt og godt med fett.

Jeg stykket dyret i passende forsyningsbiter, hvilket vil si å dele den på langs og så i biter på tvers, etter at for og bakbein er skåret ut. Stykkene saltes og pepres godt.

Fettet som satt langs ryggraden i buken av kaninen tok jeg ut og smeltet sakte i gryten. Da hadde jeg nok fett til å brune bitene. Ta ut restene av fettet når det meste er smeltet.

Etter bruning kokte jeg litt inn etpar desiliter hvitvin i stekefettet, før jeg tar kjøttet tilbake i gryten. 1 liter kremfløte og to bokser Rørosrømme må til. Så nesten et halvt middels glass med Dijonsennep (du kjenner knapt smaken etterpå), tørket selleripersille, estragon, timian og rosmarin,

La det småkoke under lokk mens du forbereder og lager tilbehøret.

Og tilbehøret er grove biter av poteter, sellerirot, pastinakk, persillerot og gulrot, kepaløk i båter og mange hvitløksfedd, masse olivenolje, flaksalt, grovkvernet pepper, timian, rosmarin og oregano.

Fyll en stor langpanne, bland alt med fingrene og stek i ovn ved 170 grader i omtrent en time, til bitene er møre. Ta pannen ut midtveis og rot rundt så det blandes godt.

 Resultatet luker avsindig godt og kontrasten mellom det krydrede og den gode sødmen fra røttene er perfekt.

Gryten er klar når tilbehøret er klart. Fløten har tyknet og tatt til seg den fantastiske kaninsmaken og urtene.

Med hånden på hjertet, jeg husker ikke sist jeg spiste noe så godt. Vi var 5 til bords og det var bare smuler igjen.

Vinvalget var 1998 Les Saint-Georges fra Louis Jadot, antagelig beste vinmarken i området. En nydelig vin med herlig frukt og struktur. Kanskje litt for kraftig for maten? Jeg tok et glass av Puligny-Montrachet Clavoillon som vi hadde til forretten. Helt perfekt til kaningryten og tilbehøret. 

Jeg kjøpte to kaniner. Det blir ikke lenge til den andre skal til pers, og da med en hvit, konsentrert og frisk burgunder :)

SN: 1945-55 Barbaresco Vecchia Riserva, Angelo Gaja

Flasken har ingen årgangsangivelse, men informerte kilder mener den er fra en årgang mellom 1945 og 1955.

Korken kunne se ut som det hadde vært lekkasje.

Den kom ut i ett stykke og er blandt de minste jeg har sett.

Lys brun og klar i glasset.

Gammel nebbiolonese. Gammel animalitet, litt kjøttbuljong, tjære og etterhvert mer maskulin krydret nese før den fikk et nesten transparent bringebærdrops preg. Litt voks.

Slank, nydelig struktur med middels pluss syre og middels tannin av den finkornede sorten. Sort lakris. Snev av bringebær og alder i frukten. Frisk i munnen og lang.

En alldeles nydelig gammel Barbaresco. Nydelig match til breiflabb ovnsbakt i form med hvitvin og knust traktkantarell, med smørstekt kantarell og potetpuré.

Sakte breiflabb og annet snadder fra sjøen

På fredag liker vi å ha sjømat. Jeg kjørte innom Fiskeriet i Sandvika. Der fikk jeg en nydelig bit kveiteloin, to poser blåskjell og en drøy kilo med breiflabb filet.

Kveiten ble limemarinert og servert med en nesten-tapenade av italienske ansjosfileter (filetti di acciughe), grønne oliven, kapers, hvitløk og olivenolje. 2006 Chablis Vaillons fra Vincent Dauvissat til.

Blåskjellene hvitvinsdamper jeg. Olivenolje og finhakket løk og hvitløk freses. Hvitvin tilsettes og kokes opp før skjellene helles i. En klype flaksalt og en neve frisk dill følger etter. Dampes noen minutter under lokk og litt frisk dill spres over før servering. 2005 Champagne Avizoise Grand Cru Blanc de Blanc fra Agrapart til.

Briflabben ville jeg prøve noe nytt med. Ekte kantarell og potetpuré skulle følge. 

Det kan være vanskelig å steke den i panne pluss ovn og treffe rett på steketiden. Denne gangen valgte jeg en form med lokk. Hvitvin, knust traktkantarell, tørket estragon, hvit pepper, salt, tørket selleripersille og skiver av sjalottløk. senket fileten oppi, og avsluttet med litt mer sopp og urter samt noen skiver godt smør.

Jeg satt formen i stekeovnen med lokk på. Satt ovnen på 100 grader og senket den til 50 grader når den nådde 100 grader. Der sto den i omtrent 3 timer mens jeg forberedte, laget og serverte kveite og blåskjell.

Fantastisk struktur og utrolig saftig kjøtt. En herlig måte å tilbrede store stykker breiflabb på.

Kraften var fantastisk og ble brukt som den var. Planen opprinnelig var et tilskudd av soyasaus, men det ville blitt vandalisme.

Ekte kantarell som jeg plukket og forvellet sist høst ble smørstekt, saltet og pepret.

Mandelpoteter kokte jeg med noen fedd hvitløk og endel tørket selleripersille. Moses med godt smør, litt Rørosrømme og kremfløte.

Som prikken over i-en drakk vi til dette en Barbaresco Vecchia Riserva fra Angelo Gaja, antatt årgang mellom -45 og -55. Eget notat kommer på denne.

SN: 1958 Gattinara Riserva, Luigi Nervi & Figli

Det er med andakt jeg åpner en vin hvor druene ble plukket i en dal litt nordvest for Milano i de samme dager som jeg ble født i september 1958.

Tidligere har jeg smakt nervi sin Gattinara fra 1971 og den ble kveldens vin for meg i et fryktelig sterkt lag, det kan du lese om her; http://karlkristianufiltrert.blogspot.com/2011/03/en-lrdag-pa-kanten-av-det-dekadente.html .

Nervi var en meget anerkjent produsent, men familien som eide gikk på en smell i finanskrisen. Dette førte til at norske investorer og vinelskere har kjøpt Nervi. Det kan du lese om her; http://www.dn.no/vinguiden/article2128389.ece .

Det er godt nivå i flasken og signaler har kommet om en meget bra vin.

Korken kommer lett ut, med flere sprekker etter trekket.

Klar rød kjerne med bred cognac kant.

Middels nese med fuktig uparfymert pipetobakk, rått modent elgkjøtt og et steif av vanilje.

I munnen meget elegant, stor frukt av modne lyse røde kirsebær. Frisk, meget godt balansert og en nydelig struktur. Tørrer deilig utover. Lang avslutning.

En utrolig, gammel vin. Jeg drodlet litt med meg selv om vi begge har holdt oss like godt, men tapte. Den ble drukket i små porsjoner over en ettermiddag og tidlig kveld. Ingen vesentlig endring over tid.

Jeg våger 95 poeng.

Tilbehør fra et område ikke så veldig langt unna er Reggiano parmesan, coppa (fra svinenakke) og salami.

Jeg er ikke lei meg for at det ligger tre flasker til i kjelleren :)

SN: 1986 Bricco dell’Uccellone, Braida, Giacomo Bologna

Lagret barbera er ikke dagligdags. Jeg har hatt gleden av å oppdage denne typen viner de siste to årene, først med La Bogliona fra Scarpa som tidligere er omtalt etpar ganger.

Nå har jeg vært så heldig å få fingrene på Braida sin Bricco dell'Uccellone i årgangene -86, -87 og -91. Fra en god Italiensk kjeller.

”Braida” var kallenavnet til Giuseppe Bologna. Hans sønn Giacomo arvet både vinmarkene og kallenavnet og tok det med i markedsføringen.

Bricco dell’Uccellone har fått sitt navn etter en gammel dame som bodde tvers ovenfor vinmarken i åsene i Rocchetta Tanaro sydøst for Asti. Hun gikk alltid kledd i svart. Hennes kallenavn var ”l’uselun”, som på piemontesisk dialekt betyr ”den store fuglen”, som igjen skrives l’Uccellone.

Vakkert mørk rød med orange kant. Klar og dyp som i sukkertøy. 

Middels intens nese med mørke kirsebær og bringebærsukkertøy. Lakris og tobakk. Litt maskulint krydder og fersk svette. Dyp og frisk.

Slankt og friskt fruktig anslag. Mørke modne kirsebær. Middels syre og tannin i en strålende struktur. Leskende. Bra konsentrasjon. Balansert, lang, nydelig tørrende hele veien. Litt metallisk i avslutningen. Knusk tørr.

Herlig overraskende oppegående uttrykk her. En uttrykt dårlig årgang med to av seks stjerner hos noen. Denne har mange år til med godt liv. En mørk og ren barbera.

90 poeng

Godt nytt år !

Bloggeren ønsker dere alle en velfundert og nært 2012.

Det mest spennende med nye år er hva de vil bringe av endringer i samfunnet, nasjonalt og internasjonalt.

EU blir naturligvis et hett tema i 2012, likeså finansmarkedene. Hvor går de arabiske landene som har hatt vårløsning? Hva skjer i Iran. Når starter den store internasjonale kampen om vannet. Noen vil forsøke å kommersialisere rettighetene.

Like spennende er de mer jordnære endringene. Jeg tror og håper at fokuset på elitisme, best, størst, penest og dyrest dempes. Alfahanner er i 2012 harry. Nære verdier får mer plass igjen. Vi mennesker vil leve våre egne liv, ikke våre egne gjennom andre.

Mediene er iferd med å utspille sin rolle for meg. De rapporterer ikke saklig lenger. Nyheter skapes nå av rapportørene. Bølger av søppeljournalistikk skyller over oss hver dag. Ordet "kan" er et av de mest brukte i dagsavisene. Spekuklasjonsjournalistikk. Jeg kutter ut Dagbladet og VG, de er nå hva Se og Hør var. Hva Se og Hør er idag aner jeg ikke, og jeg nyter å gi blaffen i det. Mediekonsulenter tar stadig mer plass og påvirker oss på en måte jeg føler er unfair. Skjulte agendaer. I mediene er det ofte lett å oppdage hva som er faglig godt og hva som er skapt for påvirkning. Men hva med alle de artiklene og innslagene vi ikke oppdager dobbeltbunnen i. Vi mennesker vil forsvare oss mot all feil- og påvirkningsjournalistikken ved å kutte hardere i alt som spiser på kantene av vår fysiske og psykiske frihet. De som ikke klarer å kutte vil fordummes.

Hva vil så moder jord gjøre med oss. Det har vært en økende grad av vær de siste ti årene. Mer vind, våtere, varmere. Mer uvær. Er det menneskeskapt? At vi påvirker det er vel dokumentert. Men kan vi påvirke så mye? Hvor stor del er solstormer og andre påvirkninger vi ikke kan styre? Det hele tåkelegges av at begge sider i debatten bruker løs omgang med fakta til å få alle over på sin side.

Som sagt, velfundert og nært er nok to gode ord fremover !